Velkomstside

ET LØST BILDE.

Dette bildet viser Bjørg og Anne Grete som fikk lov å dra på besøk til Lindis som bodde i ei hytte på Fogn. Ellers fikk man jo ikke gå fritt omkring på øya, men måtte være på Duedalens område, hvis ikke tantene tok oss med på tur.

Jeg, Inger Helene Breivik, var tante i Duedalen feriekoloni sommeren 1964, 23. juli — 17. august. (Album 5 på denne siden og album-bladene nedenfor den, inneholder noen av mine ferikoloniminner fra Duedalen.)

Jeg er fra Toten og hadde da gått mitt første skoleår på Hamar lærerskole. Jeg ville gjerne komme i gang og jobbe med barn og ønsket meg derfor jobb i en feriekoloni. Fars-slekta mi kommer fra Rogaland og ei kusine av meg, Anne Marie Bøe, var gift og bosatt på Fogn. Så jobben jeg fikk i Duedalen var virkelig en ønskejobb!

Spent og glad dro jeg med tog og båt til Fogn der jeg møtte hyggelige samarbeidspartnere og mange søte barn.

Jeg fylte forresten 20 år mens jeg var tante i Duedalen, men den dagen husker jeg ingenting av. Dagene var fylt av jobb, - mye ansvar. T

ante Eva var ett år eldre enn meg så hun tok ansvaret for de eldste jentene, på Blåsalen. Mens jeg hadde de yngste på Rødsalen. Foruten oss to hadde vi ei koselig eldre dame som laget mat og styrte de faste rutinene etter en oppskrift hun kunne fra mange tidligere opphold. Ei ung jente kom og hjalp henne en del av tiden. Men i de tre ukene jeg var tante var det bare oss tre som hadde alt ansvar hele døgnet hele tiden. Noen barn lengtet litt hjem eller var lei seg av andre grunner, men ingen var vanskelig å ha med å gjøre. Jeg husker bare kreative og søte barn.

En kveld kom noen unge menn på litt ustøe bein opp til det store Duedalenhuset. Det var så seint at ungene hadde lagt seg, men da de hørte skrålingen utenfor sprang de til vinduene. Så mange jenter i dører og vinduer ble nok vel nye for de tøffe unge menn og de forsvant fra tunet og ble borte i den mørke alleen like fort som de hadde dukket opp.

Komiteen meldte sin ankomst, - og vi pyntet og ordnet for at de skulle få et godt inntrykk. Men husmor var litt irritert over at de ikke en gang kunne komme uanmeldt og se hvordan hverdagen var i Duedalen. Vi tantene var nok enige, men vi hadde så mer enn nok med å jobbe så refleksjonene rundt opplegg og ansvar kom først etter oppholdet. 44 barn hadde vi ansvar for hele tiden. Jeg var nå så heldig at jeg fikk fri et par kvelder for å besøke min kusine. Det var koselige avbrekk, men ellers gikk det i ett.

Jeg husker en liten sang som vi sang mye:

Seks små ender kjenner jeg,
Fem er smale og ein er brei.
Refr.: Og den ene lille anda med fjær på strekk,
han kommanderte med et kvekk-kvekk-kvekk,
et kvekk-kvekk-kvekk.

Ned til stranda de ville dra.
Med et vibbel-vabbel, vibbel-vabbel til-og-fra.
Refr.:

Denne sangen har bestemte bevegelser. Jeg som bare hadde sunget den sammen med barn på brei østlandsdialekt syntes det lød nydelig med skarre-r og ”smale” lyder.

Lurer på om noen av jentene husker sangen?

Kvelden før jeg forlot Duedalen hadde vi en avslutningsfest og Anne-May leste et dikt som jeg hadde skrevet til ”bestyrerinna”. Også dette bokmålsdiktet ble nydelig fremført på Stavangerdialekt.

Så lettet som jeg var da de tre ukene var over og alt hadde gått bra har jeg vel nesten aldri vært. Jeg hoppet og sang i gatene i Stavanger da jeg kom dit og var fri for ansvar. Men det var en fin opplevelse og nyttig erfaring å ha med videre i jobben som lærer.

Det var en kreativ og artig ungeflokk i Duedalen da jeg var der. Antagelig slik det alltid var. Og mindre livlig blir det neppe når ”ungene” møtes igjen mange år og erfaringer seinere.

LYKKE TIL !!