Som i all historie som går tilbake til begynnelsen av forrige århundre og enda tidligere, ser vi tydelig at gutter og menn på alle samfunnets områder hadde forrangen. Så også når det gjaldt etableringen av en feriekoloni for barn i Stavanger. Heldigvis gikk det i dette tilfellet ikke særlig lang tid før jentene hadde et like godt tilbud som guttene hadde fått på Sanitas i Årdal. Les videre så får du historien i sammenheng.

Med den industrielle revolusjonen som kom på midten av 1800-tallet, forandret samfunnene i Europa seg gradvis fra rene jordbruks- og fiskerisamfunn til industrialiserte samfunn bygd opp omkring store bedrifter. Byene ble stadig større og fattigdomsproblematikken blomstret. Mot slutten av 1800-tallet var det smalhans i Norge. I Stavanger klarte hermetikkindustrien, som her ble en betydelig plussfaktor, å holde en stor del av befolkningen i arbeid. Råvarene til sardinbokser og annen fiskehermetikk er imidlertid sesongbetonte, og mange av arbeiderne gikk derfor ledige i store deler av året, eller jobbet deltid for at produksjonen skulle svare seg.

Familiene var store sett med våre dagers øyne, og levekårene særdeles vanskelige, både for voksne og barn.

Ute i verden var man begynt med å sende bybarna på landet for oppfeting i skolenes sommerferie. Sveits var et av foregangslandene på dette området, og en dr. E de Presensè uttalte:

" Ingen terapi, ingen medisiner virker så kraftig på de svake bybarn som det naturlige middelet et landopphold gir dem, nemlig frisk luft, varmt solskinn og rikelig badevann; dertil sunn bolig, sunn kost, et regelmessig levesett, rikelig med bevegelse i det frie, en åndelig ro og hjertelighet og fordragelighet i sammen med sine medkolonister.

Feriekoloniene er et sunnhetsmiddel som ikke innskrenker seg til å bekjempe sykdom, men som også vil forhindre den."

Også i Stavanger var det økonomisk vanskelige forhold, og sammenlignet med dagens overflodssamfunn rådde rene skjære armoden i svært mange arbeiderhjem.

Hver familie hadde ikke som i våre dager sin egen leilighet eller bolig, nei, opptil 4 familier kunne dele et kjøkken og bo fordelt på de omliggende rom, kanskje et til hver familie. Og familiene var ofte langt mer barnerike enn i dag. Vi tror du kan levende forestille deg hvordan dette måtte være, såvel for slitne og fattigslige foreldre som de mange barna deres. Mødrene ga barna den maten de kunne greie å skaffe til huse. Ingen visste om eller hadde ressurser til å tenke på et sunt og næringsrikt kosthold. Tuberkulose, barnedødelighet, engelsk syke og andre ernæringssykdommer florerte.

LÆRERNE OG BYENS BEDRESTILTE ENGASJERER SEG

På bakgrunn av dette scenariet begynte ansvarlige leder i Stavanger å få øynene opp for at her måtte noe gjøres. Lærerne var blant de som også mente at forholdene for de fattigste barna måtte tas på alvor og tiltak settes i verk for å bedre dem. På skolen møtte de barna fra alle familier og så hva fattigdom, feilernæring og sykdom førte til av sorg og smerte.

Lærer Johan Gjøstein, som senere ble skoledirektør i byen, holdt i 1899 et foredrag i Stavanger Lærerforening som satte diskusjonen i gang. Han mente blant annet at feilernærte og svakelige bybarn ville ha godt av å tilbringe sommerferien på landet, i sol og frisk luft. Allerede dagen etter ble det nedsatt en komite med 5 medlemmer fra lærerforeningen for å utrede saken. De fant fort ut at de var nødt til å få drahjelp fra byens varmhjertede og innflytelsesrike personer, og således gjorde de et taktisk veloverveid genistrek da de henvendte seg til sakfører (senere byfogd) J. S. Kielland (som hadde vært bidragsyter til feriekoloniene i Christiania) og anmodet ham om å stå i spissen for arbeidet. Mange flere i tillegg til de to som her er omtalt, kunne vært nevnt, men det vil føre for langt i denne sammenhengen. (Vi henviser vitebegjærlige til Skolemuseumslagets Årbok for 1986 (Stavanger) for flere detaljer.)

Dette var altså i 1899. Den selvoppnevnte komiteen hadde hørt om den danske ordningen, der man innkvarterte "trengende børn hos landmennene". Ettersom det på dette tidspunktet ikke fantes noe brukbart leirsted i Stavangerområdet, bestemte man seg for å forsøke seg med den danske modellen. Et opprop ble rykket inn i avisene, der vertsbønder ble tilbudt kr 3,- pr uke for å ha et barn boende hos seg. Responsen var null. Angsten for hvilke ubehageligheter slike opphold kunne medføre, overdøvet nok bøndenes ønske om en god ekstrainntekt.

Lærer A. Hiorth, som var en av foregangsmennene, dro da for egen regning inn til Fogn og "solgte" opplegget på tomannshånd til lokale bønder. Dette ga resultater og etter kort tid hadde man 8 villige verter i nærområdet, også i Årdal. Det første året betalte man 14 kr for hvert barn hver måned, noe som ble ansett som en god betaling. Og ettersom ingen vanskeligheter med barna meldte seg den sommeren, var det senere aldri problemer med å få nye barn plassert.

Bøndene var altså fornøyde, og det var vel også mange av barna, men langt fra alle. Den kraftige landskosten var ikke alltid like lett å fordøye for "byasene", og noen av dem ble nok lovlig sterkt utnyttet til gardshjelp i høyingen og som gratis lukemannskap i åkrene. Denne ordningen ble derfor straks ansett bare som et overgangstiltak. I noen privathus i Årdal fikk man imidlertid etterhvert opprettet små kolonier med ca 20 barn om gangen. Det ble straks lettere å føre tilsyn med barna og deres påpassere. Hygiensk opplæring av barna, og innpoding av gode spisevaner og ditto leveregler, ble en del av opplegget. De gode vanene håpet man at barna ville bringe med seg til sitt hjemmemiljø, og derved øke effekten av deres ferieopphold på landet.

Så i 1906 stod den første feriekolonien for gutter klar til å ta i mot sine første gjester, Sanitas i Årdal. Historien om den hopper vi lett over i denne sammenhengen, for den er grundig omtalt på en egen sanitasside.

Det gikk bare 5 år før ”palasset” i Duedalen stod ferdig. Og da var det jubel og glede både i feriekolonikomiteen og blant de heldige av byens unge jenter. De hadde hatt et tilbud , de også, etter at guttene fikk sitt Sanitas, men det ble etter den gamle danske modellen – innkvartering hos bønder i distriktet. Nå hadde også de fått sitt eget feriekolonisted. Sommeren 1912 kunne de første 120 jentene slå seg ned ipå Fogn i 3 uker hver. Og det skulle omtrent så mange jenter få lov til å gjøre i 61 år framover. Sommeren 1973 var det slutt på ferieoppholdene i Duedalen, men minnene, de kan ingen ta fra oss!

Vi vet fra jenter som fikk være på Fogn en eller flere sommere at de fleste stortrivdes og hadde godt av oppholdet der. Selvsagt vil det alltid være noen som får en annerledes opplevelse med seg hjem, fordi de ikke var vant med å være hjemmefra eller fordi de kom i klammeri med, eller ble utsatt for erting av, andre jenter. Rent objektive målinger er også foretatt for å teste resultatene av ferieoppholdene for både jenter og gutter.

I 1907 (før Duedalen var reist) står det i årsberetningen for feriekolonien: ”Om flere børn har legerne udtalt, at de lever på kræfter, de har samlet i kolonitiden. Om en gut siger lægen at kolonioppholdet har skjænket ham livet tilbage. Det er ikke bare medicin, men oftere frisk luft og god mad saadanne børn trænger. Fra skolerne hører vi at børnene følger bedre med i undervisningen efter en god Aardalstur.”

Vekten ble etter hvert det beste konkrete beviset på at feriekolonien hadde sin misjon og verdi. Som regel gikk den litt opp for hvert kolonibesøk. Det finnes faktisk bekreftede opplysninger om at en gutt la på seg hele 6,1 kg bare i løpet av disse korte ferieukene ett år.
Midt under første verdenskrig (det må ha vært i 1915 – 17 for det ble ikke noe ferieopphold for noen i 1918 – det eneste året koloniene var stengte) var gjennomsnittlig vektøking i løpet av tre uker på feriekoloni 1 kg både for gutter og jenter.
I 1932 viser en måling at av 118 jenter som var i Duedalen, la 104 på seg mellom 1 og 3 kg. Så dette har nok vært et nyttig verktøy i kampen for sunnere og sterkere ungdommer.

Skriv i minneboka Les minneboka