HISTORISK OVERSIKT OVER FERIEKOLONIEN SANITAS' BAKGRUNN OG LIV.

Ingen av oss i komiteen vil utgi oss for å være allvitere eller forskere som har full oversikt og svar på det meste. Men andre interesserte sjeler har gravd i arkivene og funnet fram til mye godt og verdifullt stoff om Sanitas feriekoloni. Mesteparten av de fakta vi kommer til å presentere her, er hentet fra Skolemuseumslagets Årbok 1986. Der står en ypperlig artikkel om Sanitas og bakgrunnen for at feriekoloniene Sanitas (gutter) og Duedalen (jenter) ble opprettet kort etter årsskiftet 1900. Artikkelen er skrevet av Kåre Dreyer Dybdahl og bærer titelen: Feriekoloniene i Stavanger. I tillegg til dette har vi også brukt kildemateriale fra byarkivet i Stavanger. Uten disse hjelpemidlene ville innholdet på denne sida ha blitt veldig tynt.

FERIEKOLONIENE BEGYNTE I SVEITS

Tradisjonen med feriekolonier stammer fra Sveits. I 1876 klarte den sveitsiske presten Walter Herman Bion sammen med ti mannlige og kvinnelige lærere å få istand en feriekoloni for over seksti gutter og jenter utenfor Zürich.

I NORGE FRA 1881

I Norge kom initiativet fra Kristiania Arbeidersamfund i 1881. Til å begynne med ble bønder oppfordret til, uten betaling, å ta seg av ett eller to barn fra byen i sommerferien. Men i årene som fulgte herjet difteri og skarlagensfeber i Kristiania. Bøndene kvidde seg for å ta i mot barn fra byen i frykt for å bli smittet. Det hadde også forekommet enkelte tilfeller av barnemishandling på gårdene. Derfor ble det arbeidet for egne kolonier der bybarn i folkeskolen skulle få mulighet til å komme på landet under tilsyn.
I 1897 ble det for første gang bygd egne hus for koloniene på Østlandet. Etter hvert som industrien og dermed storbyen Kristiania vokste, fikk den sosiale oppgaven et slikt omfang at kommunen overtok driften. I 1920-årene var boforholdene svært dårlig for mange barn. Ett- og toromsboligene representerte over 60 prosent av samtlige boliger i Kristiania.

HVORFOR VAR DET BEHOV FOR OFFENTLIGE FERISTEDER FOR BARN I STAVANGER?

På slutten av 1800-tallet gikk det mot slutten av den stolte seilskuteperioden i norsk sjøfart. Nå kom dampbåtene til å overta. Dette skapte problemer for mange. Det hadde dessuten vært et økonomisk kraftig tilbakeslag for hele nasjonen omkring 1880. Slikt tar tid å rette opp. Den blomstrende hermetikkindustrien var ennå nesten den enste industrivirksomheteni byen på denne tiden, og kunne bare delvis oppveie mangelen på andre industriarbeidsplasser. Når vi også vet at "hermetikken" var en svært sesongpreget industri med derav følgende stor arbeidsledighet på arbeidsstokken i store perioder av året, skjønner vi at livskårene for mange var hva vi ville kalle kummerlige.

Hver familie hadde ikke som i våre dager sin egen leilighet eller bolig, nei, opptil 4 familier kunne dele et kjøkken og bo fordelt på de omliggende rom, kanskje et til hver familie. Og familiene var ofte langt mer barnerike enn i dag. Vi tror du kan levende forestille deg hvordan dette måtte være, såvel for slitne og fattigslige foreldre som de mange barna deres. Mødrene ga barna den maten de kunne greie å skaffe til huse. Ingen visste om eller hadde ressurser til å tenke på et sunt og næringsrikt kosthold. Tuberkulose, barnedødelighet, engelsk syke og andre ernæringssykdommer florerte.

LÆRERNE OG BYENS BEDRESTILTE ENGASJERER SEG

På bakgrunn av dette scenariet begynte ansvarlige leder i Stavanger å få øynene opp for at her måtte noe gjøres. Lærerne var blant de som også mente at forholdene for de fattigste barna måtte tas på alvor og tiltak settes i verk for å bedre dem. På skolen møtte de barna fra alle familier og så hva fattigdom, feilernæring og sykdom førte til av sorg og smerte.

Lærer Johan Gjøstein, som senere ble skoledirektør i byen, holdt i 1899 et foredrag i Stavanger Lærerforening som satte diskusjonen i gang. Han mente blant annet at feilernærte og svakelige bybarn ville ha godt av å tilbringe sommerferien på landet, i sol og frisk luft. Allerede dagen etter ble det nedsatt en komite med 5 medlemmer fra lærerforeningen for å utrede saken. De fant fort ut at de var nødt til å få drahjelp fra byens varmhjertede og innflytelsesrike personer, og således gjorde de et taktisk veloverveid genistrek da de henvendte seg til sakfører (senere byfogd) J. S. Kielland (som hadde vært bidragsyter til feriekoloniene i Christiania) og anmodet ham om å stå i spissen for arbeidet. Mange flere i tillegg til de to som her er omtalt, kunne vært nevnt, men det vil føre for langt i denne sammenhengen. (Vi henviser vitebegjærlige til Skolemuseumslagets Årbok for 1986 (Stavanger) for flere detaljer.)

Dette var altså i 1899. Den selvoppnevnte komiteen hadde hørt om den danske ordningen, der man innkvarterte "trengende børn hos landmennene". Ettersom det på dette tidspunktet ikke fantes noe brukbart leirsted i Stavangerområdet, bestemte man seg for å forsøke seg med den danske modellen. Et opprop ble rykket inn i avisene, der vertsbønder ble tilbudt kr 3,- pr uke for å ha et barn boende hos seg. Responsen var null. Angsten for hvilke ubehageligheter slike opphold kunne medføre, overdøvet nok bøndenes ønske om en god ekstrainntekt.

Lærer A. Hiorth, som var en av foregangsmennene, dro da for egen regning inn til Fogn og "solgte" opplegget på tomannshånd til lokale bønder. Dette ga resultater og etter kort tid hadde man 8 villige verter i nærområdet, også i Årdal. Det første året betalte man 14 kr for hvert barn hver måned, noe som ble ansett som en god betaling. Og ettersom ingen vanskeligheter med barna meldte seg den sommeren, var det senere aldri problemer med å få nye barn plassert.

Bøndene var altså fornøyde, og det var vel også mange av barna, men langt fra alle. Den kraftige landskosten var ikke alltid like lett å fordøye for "byasene", og noen av dem ble nok lovlig sterkt utnyttet til gardshjelp i høyingen og som gratis lukemannskap i åkrene. Denne ordningen ble derfor straks ansett bare som et overgangstiltak. I noen privathus i Årdal fikk man imidlertid etterhvert opprettet små kolonier med ca 20 barn om gangen. Det ble straks lettere å føre tilsyn med barna og deres påpassere. Hygiensk opplæring av barna, og innpoding av gode spisevaner og ditto leveregler, ble en del av opplegget. De gode vanene håpet man at barna ville bringe med seg til sitt hjemmemiljø, og derved øke effekten av deres ferieopphold på landet.

SANITAS VOKSER FRAM

Erfaringene fra Årdal var så gode, at man nokså raskt innså at et eget hus ville være tingen. Det Stavangerske Dampskibsselskap stilte en båt gratis til disposisjon for komiteen, slik at den kunne komme seg rundt i Ryfylke og se på alternative leirsteder. (Hvem sa at sponsing kom med fjernsynsalderen?) Valget falt på en tomt ved Riskedalsvannet i Årdal til 1200 kr. Byggekostnadene for huset pluss inventarble beregnet til drøyt 8500 kr, slik at totalkostnadene for leirstedet ble ca 10 000 kr. 

Denne første kolonien ble døpt "Sanitas" og ble innviet og tatt i bruk med stor festivitas 6. juli 1906. Stedet hadde plass til 60 barn om gangen. Ettersom dette var den eneste feriekolonien, var det ennå en tid behov for de private vertsbøndene i tillegg. Men allerede i 1912 hadde man klar "Duedalen" på Fogn, som fra nå av ble feriekolonien for jenter, mens "Sanitas" var utelukkende guttenes sted.

Siden hadde en i mange år kolonier på disse to stedene. Unntaket var under rasjoneringen i 1918 (1. verdenskrigs siste år). Det året måtte man ty til slektninger og kjente på landet, som mot en betaling på 30 kr pr hode i 14 dager tok seg av 206 barn.

Fram imot og etter 25-års-jubileet for ferietilbudet for barn, planla man og sparte penger til, et tredje kolonisted. Men kommunens og nasjonens økonomi samt krakk i bankverdenen reduserte verdien av komiteens sparepenger fra godt over 20 000 kr til såvidt over 4 200 kr. Disse pengene valgte en til slutt å la gå inn i driftsrenskapet i stedet.

FINANSIERINGEN AV DRIFTEN

Feriekoloniene fikk som vi forstår årlige tilskudd fra kommunen, men dette var langt fra nok til å dekke driften. Hadde man ikke hatt bidrag fra de mange omsorgsfulle privatpersonene og etterhvert også 10 - 20 fagforeninger, ville det vært umulig med kontinuerlig drift.

For å ta noen eksempler: Fram til 1916 ga kommunen 500 kr pr år, senere steg det til det dobbelte, før det omkring 1920 ble femdoblet av daværende beløp, slik at kommunetilskuddet årlig ble på ca 5000 kr.

I 1942 var tilskuddene fra fagforeningene kommet opp i 1000 kr årlig. En god "ekstrainntekt" ga den årlige basaren med aftenunderholdning. Noen år ble den sogar avviklet to ganger. De private bidragene og basarinntektene holdt seg godt hele tiden fram til 1974. (Artikkelen til Kåre Dreyer Dybdahl nevner en rekke andre, artige måter som feriekoloniene fikk inntekter til driften på.)

HVEM SKULLE FÅ KOMME PÅ FERIEKOLONI?

Komiteen som siden 1899 arbeidet med feriekolonisaken hadde fått navnet "Komiteen til fattige skolebørns sommeropphold paa landet". Ordet "fattig" fant man fort ut dekket bare ett av kriteriene for å ha behov for et ferieopphold, så allerede i 1905 "fattig" byttet ut med "trængende". Barna som fikk komme på feriekoloni ble plukket ut blant fattige og svakelige av alle kategorier (helse, ressurser, økonomi). Først etter et styrevedtak så sent som i 1961 ble også "trengende" tatt ut av komitenavnet.

Noen ganger begynte det å gå rykter om at ikke alle barna som fikk dra på feriekoloni, var "fattige" eller "trængende". Man visste å vite at selv bedremanns barn hadde fått komme med! Til og med et leserinnlegg i Aftenbladet beklaget seg over slik "tilsnikelse". J. S. kielland i komiteen måtte derfor i 1909 rykke ut med en oppklaring i samme avis, som konkluderte med at "Komiteen har nøye undersøgt Sagen... Det viser sig, at Rygterne er ugrundede".

Uttakingen til ferikoloniopphold har nok stort sett gått greit for seg, men ikke alle kunne hver sommer komme med.

For å hjelpe noen av dem som selv hadde slektninger eller bekjente, som de kunne få bo hos på landet, skaffet komiteen også hvert år en del fribilletter på rutebåtene i Ryfylke, slik at ikke denne utgiften skulle hindre noen fra å få et helsebringende opphold på landet i sommersolen. I 1933 for eksempel dreide det seg om bortimot 500 slike gratisbilletter gitt av selskapene!

At 3 uker på landet (4 uker den første tiden) gjorde godt, viste seg snart, men komiteen var tidlig klar over at 6-8 uker hadde vært ennå bedre. Men kapasiteten begrenset omfanget. Noen av de svakeste guttene (og jentene) fikk likevel maksimale muligheter til restituering, ettersom de fikk være med på begge kullene enkelte sommere.

Fram til avviklingen i 1974 hadde 13 631 barn fått et etterlengtet og på alle måter oppbyggelig opphold i frisk landluft.

GLIMT FRA ET MØTE MELLOM SANITASGUTTER OG FORFATTEREN ALFRED HAUGE

Fra Kåre Dreyer Dybdahls beretning om Sanitas, "60 år i sunnhetens tjeneste", har vi klippet nedenstående epistel pluss de avfotograferte oversiktene i rammen under.

...."Feriekoloniene er et kjent og kjært sted for mange stavangerbarn, et synonym for lykkelige og glade dager. litt vanskelig kan det nok bli for enkelte små å holde forskjell på begrepet "koloni" i dets forskjellige betydninger.
I en folkeskoleklasse hadde læreren nettopp fortalt om verdens stormakter og deres kolonier. Så spurte han:
"Hvordan er det, har Norge noen kolonier?"
Barna tenkte seg om både lenge og vel. så var det en i dobbelt forstand lyshodet pjokk som forsiktig rakte armen i været.
"Jo, me har jo Sanitas og Duedalen".

Det er ikke akkurat noe latmannsliv å være husfar eller tante i feriekoloniene. Her gjelder det å være i toppform hver dag - for det er sannelig fullt av liv og virkelyst både blant guttene og jentene.
En stille og fredelig dag forfatteren Alfred Hauge var på fottur mellom Fister og Årdal, fikk han plutselig erfare noe av det.

Slik er det hvert år. Friske og freidige, gilde og greie er de aller fleste. Eller som husmor Anna Berg skrev i 1920: "Guttene er, som gutter er."
Det kan nok være vanskelig for den som er der for første gang, men siden lengter de alle inn igjen. Duedalen eller Sanitas - de gir minner for livet.

"Feriekolonien! Det er sommerdrømmen for hundrevis av barn her i byen. Tre ukers herlig friluftsliv med bading, lek og idrett, - tre uker borte fra bygatene til de vakreste omgivelser i fylket der foreldrene kan være helt trygge for barna sine."

LITT STATISTIKK OG FAKTA Nedenfor finner du oversikt over hvor mange barn (også fordelt på jenter og gutter) som har vært så heldige å få være med på feriekoloni gjennom alle de 76 årene som komiteen for "fattige børns sommerferieopphold" holdt det gående. Først ser du her de barn som ble privat innkvartert de første årene før Sanitas ble bygget. (Alle bildene nedenfor kan klikkes for å bli lesbare.) Helt til høyre nedenfor finner du så en liste over alle de som var husfedre på Sanitas gjennom årene.

Copyright ©2005 SANITASTUR.com