Etter hvert som stadig flere bidragsytere melder seg, melder også behovet for mer plass seg. Nedover på denne siden vil vi prioritere stoff som kan plasseres i kategorien "mimring". Det kan være et bilde som du knytter et kjært (eller sært) minne til. Det kan være en historie om noe som skjedde mens du var på Sanitas. Var du med på en spesiell tur? Var været forferdelig? Ble du syk? Ble du hjemsendt? Fikk du et spesielt godt øye til en av betjeningen? Bygde du mosehytter? Arbeidet du på en gård. Måtte du tømme pottene? Var du med på kjøkkenet? Med andre ord alt mulig som kan være med på å gi alle en gjenopplevelse av slik dere hadde det.Her vil også bli satt inn en del lister av ymse slag som vi fant på Sanitas i sommer. Hvis du starter med dine minner, melder straks andre seg på, men noen må hive seg uti det. Da kanm dette bli en av de kjekkeste og mest lesverdige sidene på dette nettstedet!

Her er først det kåseriet som Aftenbladets medarbeider, Sven Egil Omdal, holdt for oss på båten inn til Årdal 10. september 2005.

Stilleste gutt på Sovesal Blå Kåseri av Sven Egil Omdal, Sanitastur 10.09.05 Den 4. juli 1825 la den lille sluppen "Restauration" ut fra Vågen i Stavanger med de aller første norske utvandrerne til Amerika. Jeg er ganske sikker på at ingen av dem, selv ikke de som visste med seg selv at de aldri ville komme tilbake, sendte mer sorgtunge blikk mot Valberget og Petrikirken, enn den kortklipte lille tassen som en annen stillestående, varm julidag 137 år senere, i det Herrens år 1962, la en snufsete nesetipp mot "Årdalsfjord"s kalde stålrekkverk og så Jorenholmskaien bli borte bak neset på Grasholmen. Jeg var på vei til livets første feriekoloni, og jeg var vettskremt. En sammensvergelse av foreldrene mine, Storhaug skole og noen kommunale vesener som jeg ikke visste hvem var, men som åpenbart var skumlere enn vondemaen, hadde funnet ut at det vi ungene fra Syllberget trengte, var tre ukers forvisning til Årdal, et sted ingen av oss noen gang hadde hørt om, men som antakelig lå bortenfor Timbuktu eller Rangoon. Og vi skulle dra dit sammen med det vi var aller reddest for i livet: rampen fra Valberget, Bakkeland, Straen, Kjøviksmarkå, Varmen og Kjelvene. Det ville bli kjekt for oss å leke i naturen, sa de voksne. Som om ikke vi hadde natur nok. Vi som hver dag spilte fotball på den skrå, grønne plenen ved Valbergtårnet og stjal plommer fra kassene som skulle til T. Svåsand i Nedra Holmagadå. Vi som gikk på nøna i Admiral Cruys gate og stjal robåter i Hillevågsvatnet, hva skulle vi med mer natur? Men nå sto vi der, som ynkelige statister i en filmatisering av en av Alexander Solsjenitsyns tristeste romaner fra den russiske tundraen, og skulte på hverandre. Det vil si, jeg skulte ikke. Jeg var så desidert minst i flokken, sju og et halvt, kortvokst og spedlemmet. Jeg visste bedre enn å skule på de som var større. Her var det herdete gategutter fra Spilderhaugsmauet og brautne fjerdeklassinger fra Kampen, som ubestridt var den tidens Hells Angels. Et par av dem sto allerede og trykket pannebraskene mot hverandre mens de sjekket hvem som kunne banne tøffest og lengst. Over dem raget en mann som med et enkelt nakketak fikk skilt bukkekillingene. Han presenterte seg som lerar Thime, og skulle vise seg å være en slik lærer som Kristin Clemet drømmer om; fast, rettferdig, inspirerende og full av omsorg for den gjeng av snottapaver, sengevætere, kamphaner, poeter, fotballspillere og potensielle rømlinger som var gitt ham i varetekt for de neste tre ukene. Lerar Thime var en slik anakronisme som ville gått i barnetoget 17.mai og ropt hurra selv uten helligdagstillegg og avspasering. Nå ledet han en flokk bybleke guttunger mot det store ukjente som het Sanitas. Om kort tid skal vi se Sanitas igjen. Noen av oss for første gang på mange tiår. Selv skal jeg sjekke om Sanitas ligger som det lå da jeg for 45 år siden rundet den siste svingen på stien ned fra den støvete grusvegen og så det to-etasjes avlange gule huset åpenbare seg mellom trærne - omtrent som brakkene på Grini må ha åpenbart seg for de som ble sendt dit et par tiår tidligere. Jeg skal undersøke om sovesal blå, for de minste, og sovesal rød for de største, står som de gjorde da jeg dro fra Sanitas for siste gang, i 1962 , med stålrørssengene i stramme geledd og sengeteppene på den blå sovesalen litt mer bulkete og mindre stramme enn på den rød. Jeg vil sjekke om det er fuktskader etter de sildrende bekker av hjemlengselens tårer som de første kveldene fløt utover gulvplankene. Allrommet ligger der kanskje også ennå. I så fall skal jeg kikke etter det kvisthullet i golvet jeg boret blikket ned i, mens jeg framførte diktet "Tullingen" på en av de første kveldssamlingene. En liten angiver hadde hvisket lerar Thime i øret at jeg kunne dikt utenat. Repertoaret var ikke stort, men skillingsvisen om "Tullingen" kunne jeg da i hvert fall. Mens de andre guttene bet seg i lepper og knoker for ikke å le høyt, stotret jeg meg så raskt som tungen ville bære, gjennom vers etter vers om den lille gutten som ble rammet av den onde barnefarsott, men som likefullt lå på dødsleiet og ba for sine plageånder. Verselinje etter verselinje snek seg ut gjennom hullet etter to tapte fortenner og møtte en vegg av innestengte gutteknis, like til siste linje: "Og se, så er det også gjort; et smil på leben ler: Nu skal de aldrig kalle meg for Tullingen mer". Det var en taktisk bommert. Ja mer, det var en helt katastrofal tabbe. Jeg ble ikke kalt annet enn "Tullingen" hele den sommeren. Dette var riktignok i tiden før mobbingen ble oppfunnet. Altså var det ingen som ble mobbet på feriekolonien. Vi plaget og eglet hverandre isteden. Ikke minst gikk det ut over de som ikke fikk melk til kvelds, og som måtte ha oljelaken i sengene. Samt, som nevnt, gutter som deklamerte fjollete skillingsviser om dødssyke tullinger. Dessuten rammet eglingen gutter med fregner, gutter med utstående ører, gutter med tennene på tørk, og gutter med rødt hår. De ba jo om det; komme på feriekoloni med rødt hår! I Sigurd Hoels "Syndere i sommersol", står det allerede på side 17: "Alf, som er anarkist, laget utkast til regler og vedtekter for kolonien". På Sanitas var vi ikke ustyrt med egne anarkister, selv om det vel kanskje forekom litt synding i såvel sommersol som regn. Hos oss var det lerar Thime som laget regler og vedtekter. De inneholdt blant annet et svært omstridt forbud mot snop. I forskriftene til regelen sto det at alt snop som kom i pakker fra foreldrene skulle beslaglegges og deles mellom samtlige deltakere på avslutningsfesten. I tillegg til en del gråt og tenners gnissel fra dem som fikk konfiskert sårt tiltrengte sjokolader og Wrigleys rosa tyggegummi, utløste regelen omfattende sofistiske diskusjoner om hvorvidt Pollys 25-øres peanøttposer var å betrakte som snop. De som ikke hadde fått peanøtter i pakken var klart av den oppfatning at peanøtter var snop som skulle beslaglegges og deles, mens de som hadde fått tilsendt peanøtter fra en kjærlig mor i byen, mente at peanøtten var en slags frukt eller grønnskap, på linje med kålrabi og reddik. Til gjengjeld fikk alle se film. Kveld etter kveld satt vi og så uhyggelig spennende opplysningsfilmer fra NSB om hvordan pensesystemet på Østbanen virket, eller en dramatisk produksjon fra Landbrukets filmsentral om ysting av brunost. Vi tilhørte filmstrips - og flanellografgenerasjonen, og hadde ikke opplevd andre levende bilder enn når Bastiansen fra Metodistkirken mistet Jesus på gulvet. Ennå var det bare Bergesen og to ingeniører på Storhaug som hadde fjernsyn, etter det vi visste, så vi satt på golvet som lys og fulgte melkens forvandling til myse og firkantet ost. Når vi altså ikke så NSBs lok nr. 16 manøvrere seg inn på Østbanen. Noen fikk pakker, og de som hadde en slags intellektuelle foreldre, slike som hadde fullført folkeskolen, fikk til og med brev. Alle drømte om å få hente posten på kaien i leirstedets håndkjerre. Det var koloniens mest ettertraktede arbeidsoppgave, enda et hakk finere enn å skramle ned på meieriet om morgenen med to tomme 25-liters spann som skulle fylles med den aller feteste upasteuriserte melk. Det skulle synes på vekten at vi rønnere fra bygårdenes skygge hadde hatt godt av tre uker på kommunens regning. Det var nok også derfor vi hver ettermiddag måtte stille opp foran hovedtrappen for å få utdelt den såkalte mellommat: En grov skive og en kavring. Jeg gravde begge deler ned i et hjørne av sandkassen inntil jeg ble kjent med en pervers liten fyr fra Nedre Dalgate, som faktisk likte kavring, og som var villig til å bytte til seg mine mot blader han fikk hjemmefra. Ved hjemreisen sto kursen i tre kavringer for et Jukan-blad. Blant lerar Thimes fremste pedagogiske knep, var en særdeles rojalistisk arbeidsfordeling. Alle fikk faste oppgaver, med tilhørende kongetittel. Det var selvfølgelig ikke spesielt attraktivt å bære matavfall bort til nabogårdens griser, men det hjalp jo litt at man i hvert fall var Sydrekonge. Skjønt, for Dasskongen, som hadde ansvaret for renholdet i den åtte seters utedoen, med 10 meter lavthengende pissoar, var selv tittelen en fattig trøst. For noen ble hjemlengselen for sterk, og drømmen om et fritt liv på Solslettå for sterk. De skaffet seg en lovlig grunn til å gå utenfor gjerdet - og stakk av. Men lerar Thime hadde vært på for mange feriekolonier, han brød seg ikke om å lete på veien ned mot kaien. I ro og mak satte han seg i bilen og kjørte motsatt vei. Alle rømlingene mente at de skulle være ekstra lure, og la i vei innover i Ryfylke. De kjappeste og mest utholdende kom halvveis til Hjelmeland før de ble plukket opp og ført i vanære tilbake til sovesalen. Der fikk de høre det, inntil en vennlig sjel hvisket, etter at tappenstrek var blåst: "Du va' i hvert fall heldigare enn Pideren i fjor; han fekk haik me' lensmaen". Så lo vi litt av Pideren, før vi krøp ned under vattdynen og henga oss til avanserte planer for hvordan vi skulle klare å rømme på en slik måte at vi sto hos frøknene Helliesen på Arneageren og kjøpte femøres Smørbukk før lerar Thime i det hele tatt oppdaget at vi var borte. Rømningsplanene hørte vanligvis første uken til. Den andre uken ble nemlig fylt av forberedelsene til koloniens høydepunkt: Fotballkampen mot bøndene. Sanitas spilte vanligvis to kamper i løpet av de tre ukene oppholdet varte. Oppgjøret mot Misjonsleiren var å regne som ren oppvarming foran slaget mot bondehæren fra Årdal. Det var, bokstavelig talt, et oppgjør med livet som innsats. En av Sanitas-guttene måtte engang til legen og sy korssting oppover hele leggen. Etter en takling som ikke engang var lovlig innenfor landbrukssamvirket, ble han slengt ut over sidelinjen og traff ljåen som bøndene hadde brukt til å slå banen før kampen. Han har i voksen alder aldri stemt Senterpartiet. Striden med bøndene samlet kolonien. Alt ble tilgitt hvis du var god nok i fotball til å øke vinnersjansene. Selv fregneperer, brilleslanger og bisletuter ble tatt til nåde hvis de hadde en god skuddfot. Og når seierens klokker kimet, stilte kolonien opp på to rekker og ga seg i munter marsj for å bade i kulpen, en liten fjellgrop hvor brevannet stoppet for å kjøle seg ned litt før det fortsatte sin ferd mot fjorden. Dit strenet vi, et uryddig kor av rustne guttesopraner og vindskjeve alter som om igjen og om igjen sang, til tonene av "Anna Malena": "Sanitas guttar ska' i badet i dag, me ska' bli reine både framme og bag. Me ska vassa og ta symmetag, for Sanitas guttar ska' i badet i dag." Alle skulle uti, selv om vannet var så kaldt at flere stykker tisset i buksen etterpå fordi de ikke fant redskapen, så liten var den blitt. På hjemveien samlet vi lønneblader og revebjeller til utsmykning, samt eplekart til en ulovlig liten fruktaften innerst på sovesal blå. Utsmykningen skyldtes besøket til Komiteen. Vi visste ikke hvilken komite det var snakk om, men selv ikke Sentralkomiteen i det øverste Sovjet er blitt mottatt med større ærefrykt. Vannkjemmet og brundroplete av sol og brennesler ble vi stilt på geledd ved bordene slik at Komiteen skulle se hvor godt vi hadde det. Det sto jo ikke til å nekte for at det meste var blitt ganske ålreit etterhvert, men ingen sa noe om de hvite syvårsknokene under sengeteppet, foldet i en stram og heftig bønn som Simon i tempelet: "Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred". Herfra i betydningen: Med M/S Årdalsfjord tilbake til Sølvberget, til asfalt og tiøres ferjeturer til stupebrettene i Kvidavigå, til stjålen kopra på Strandkaien og kjerreturer bak hesten til Nøkling fra Fiskepiren til Jernbanen. Komiteen fikk aldri høre om de som tisset i sengene fordi de lengtet hjem, og om de som lengtet hjem fordi de tisset i sengene. Med komiteen var det en mann med Rolleiflex fotoapparat og upressede bukser. De sa han var fra Aftenbladet. Han skrev ned alt de voksne sa om leik og næringsrik kost og gildt kameratskap, og når han spurte oss, kikket vi på skotuppene og sa vi hadde det kjekt. Det var kanskje den gang jeg bestemte meg for å bli journalist - som en forsikring om at en gang skulle jeg komme tilbake til Sanitas uten fem nesten hvite krone makko korte underbukser i kofferten, uten klump i magen og redsel for rampungene fra Nylund, uten at noen lurte meg til å deklamere "Tullingen" - og med rett til å dra hjem igjen akkurat når det passet meg. Det har tatt 45 år - men nå er dagen endelig kommet

La oss så kikke litt bak kulissene og se på en huskeliste som en ny lærer fikk med seg på sin første sommer på Sanitas:

Det neste vi fant var en huskeliste som en av guttene hadde skrevet for å holde styr på programmet til en underholdningskveld (eller kan det ha vært til et komitebesøk?). Slik så den ut:

Noen av guttene har forberedt en underholdningskveld. Notatene er så svake at de ikke kan gjengis som et bilde, men her er det vi kunne tyde av opplegget, inklusive en Bellemann-vits. Bendig (sannsynligvis skrivefeil for Bendik) - lek Tom rune - vits Steinar - flaskelek (?) Inge Harry - lek, sang (?) ARVE - lek ARVE - vits Det var han belleman som hadde fått nye sko. Så røym han og tok med de nye skornå. Då jekk morå og lette ette han. Mens hun jekk, så møtte hun en tysker. Hun spørte om han hadde sett Beleman. Då sa tyskeren: "Hvas is das?" "Å. nei! Har han vast i dass med de nye skonå?" (Rettskrivning i følge manus.)

Vi fant også lister fra de siste årene kolonien var i sving, som viste både hvilke klær en av guttene hadde med seg og hvem som var flinkest på salen i å reie opp senga eller å komme til ro om kvelden

Når du klikker på lista ovenfor vil du se av klesutvalget som denne gutten hadde med seg til Sanitas, at det ikke lenger sto så dårlig til i landet. Han har vært godt utstyrt denne karen!

En av guttene på hver sovesal førte regnskap med hvem som var rolige om kvelden og dermed ga de som ville sove fort anledning til å gjøre det.

På samme måte som det ble ført regnskap med hvem som var rolige om kvelden, ble det holdt kontroll med hvordan hver enkelt gutt reidde opp sengen hver dag.

SLIK HADDE JEG DET.

Fra Jan Owe Zetterstrøm (f. 1965 og som var på Sanitas i 1974) har vi fått dette tilbakeblikket på hans opplevelser på feriekolonien i Årdal:

Det var med stor iver og interresse jeg leste om Sanitasturen og minnene strømmet plutselig på.
Jeg var på Sanitas i 1973 eller 1974. Jeg var 8 eller 9 år gammel og reiste hjemmefra for første gang. Mine foreldre hadde ikke råd til å reise på ferie, og dette var eneste måten jeg kunne få ferie på. Jeg tror at jeg stort sett har gode minner fra turen og gleder meg til å se plassen igjen. Jeg hadde en både god og vanskelig tur, men sitter stort sett igjen med bare gode og morsomme minner. Jeg husker mer og mer etter som jeg tenker på dette.
Jeg ble kalt "fangen" på grunn av at noen av de største guttene sperret meg inne på et rom en god stund, men dette gjorde også at jeg fikk mange nye venner som jeg fremdeles hilser på og snakker med.
Det var ikke mange fra Storhaug skole (som jeg tilhørte) dette året, mest folk fra oppsiden av Løkkeveien, og det tok en stund å bli kjent med alle guttene.
Jeg fikk 2 diplomer, en gulldiplom i fotball og en bronse i friidrett (60 meter, kast av stor og liten ball, hopp med og uten fart). Jeg var ikke særlig god i fotball og nesten ingen ville ha meg med, så jeg sto alltid igjen til slutt. Derfor er det ganske artig å ha fått gull i fotball. Siste kampen om gullet, fikk jeg spille de siste 5 minuttene og kampen sto 0-0 og på et hjørnespark fikk jeg av en eller annen grunn ballen i mål og ble den store helten. Jeg ble matchvinner den dagen.

Ellers husker jeg at jeg var den eneste av guttene som aldri fikk pakke hjemmefra. Akkurat det var litt trist, men jeg tror det var fordi mine foreldre ikke visste at de kunne sende noe, eller at de ikke trodde jeg skulle trenge noe annet enn det som vi fikk.
Ved leggetid var det alltid en leder som satte seg inne i sovesalen med sin gitar og skulle synge godnattsang. Han spilte en skummel versjon av "House of the rising sun" som startet med "Det er et hus på Jørpeland" og den var så skummel at vi yngste var litt redde for å sove etterpå.
Det var også en gutt som stjal penger fra de ansatte og fra andre, som ble hjemsendt dette året, og en dag vi var på blåbærtur ble en gutt stanget av en liten okse og måtte sendes hjem med bruddskade. Det hendte med andre ord litt av hvert på Sanitas!

JOHN EVERTSEN FORTELLER SIN HISTORIE.

John Evertsen har vi truffet tidligere på dette nettstedet. Det er hans diplom med bevis på svømmedyktighet som er gjengitt på velkomstsiden. John er en av dem som husker mye fra Sanitasårene og som gjerne deler sine opplevelser med oss alle. Redaktøren av Storhaug Bydelsavis, Sigrid Bækholt, har intervjuet ham, og du kan lese hele den fascinerende historien hans ved å klikke på bildet av artikkelen til høyre for denne teksten. God fornøyelse!

BADET I DRIKKEVANNET.

Jan Gudmundsen har også kommentert sitt opphold på Sanitas. "Det er litt trist at jeg har glemt en hel del, men når jeg leser innleggene her på nettstedet kommer mange ting tilbake i minnet. Jeg husker for eksempel at naboene ikke likte at vi badet i Riskedalsvannet, for som de sa, så brukte de det som drikkevann. Så i den tiden da Børge var lærer, måtte vi bade nakne. Hvordan det kunne hjelpe på drikkevannet, er litt uklart, for vi pisset vel like mye uten, som med, badebukser? Litt dumt var det også siden han hadde fruen med. Jeg vet at han har en del film i fra den tiden.
Ja, nå er det ikke så lenge til at jeg skal komme inn dit igjen.

HILSEN FRA EN SOM ALDRI KOM PÅ FERIEKOLONI.

Hans Gunnar Johnsen, ( Boi ), døde nå i vår, vel 60 år gammel. Jeg vokste opp i samme nabolaget som Boien, og fikk derfor gleden av å høre han fortelle med begeistring om sine mange opplevelser på Sanitas. For vi, ungene som bodde på Tastaveden den gang, hadde ikke muligheten til å søke ferieplass på Sanitas.Vi tilhørte Hetland kommune, og de hadde meg bekjent ikke noen slike avtaler. Nå var Boien en skikkelig god forteller, så derfor føltes det mange ganger som om også vi "ungane i gadå" hadde vært med på tur til Sanitas. Mange varme tanker til Boien ,som på en måte fikk oss med på tur til Årdal likevel.

Rasmus Rasmussen

Brev fra "Ferå" Ikke alle, men ganske mange av dere som var på Sanitas, har sikkert skrevet hjem og fortalt familien om hvordan dere hadde det på kolonien. Asbjørn (Hansen) Engevik, som også var en av dem som skrev til Dagbladet Rogaland (se velkomstsiden), har tatt vare på ett av brevene han sendte hjem til mor og søsken. Klikk på "brevarkene" nedenfor hvis du vil lese brevet hans.

HELSING FRÅ NJÅL VADLA

Vi som har fått oppleve sommeren i Årdal som sanitasgutter en eller flere ganger, tenker kanskje ikke så mye over det til daglig, men hvert år innvaderte 120 byasser denne lille bygda i Ryfylke i to omganger med 60 gutter i hver pulje. Det er klart at denne årlige invasjonen har satt sitt preg på Årdal på godt og vondt, mest på godt får vi håpe.

Fra en utflyttet årdalsmann har vi mottatt følgende hilsen: "Navnet mitt er Njål Vadla. Eg bur i Stavanger, men er frå Årdal og opplevde sanitasguttane i min barndom og ungdom. Dei var eit positivt innslag i bygda.

Elles har eg kopi av ein gild artikkel som stod i Stavanger Aftenblad i mars 1944 som eg legg ved."

Det er godt å høre at Njål har gode minner fra sanitastiden, og vi takker såvel for dem som for aftenbladartikkelen til høyre, som du kan klikke på og lese. God fornøyelse!

Er du fra Årdal og har opplevd Sanitas fra "utsiden", vil vi gjerne høre fra deg om dine opplevelser med balstyringene fra byen. Og vi er ikke ute og fisker etter bare positiv omtale: Kjenner du til konflikter som har oppstått i forholdet mellom Sanitas og bygda, vil vi selvsagt svært gjerne få høre om dem også.

SAVNET ER STORT

Vil først av alt få takke initiativtakerne til treffet, samt takke for de interessante og gode nettsidene.
Nyhetene og bildene som kommer opp fortløpende vekker minner som har vært tildels godt gjemt og bevart.
Det kan synes som utenforstående er nesten like interessert i "treffet" vårt som vi påmeldte.
Her vil jeg spesielt rette oppmerksomheten mot de alle som "vi har mistet". Jeg tenker da særlig på de som gikk altfor tidlig bort.

Disse minnene kom frem da jeg studerte bilde nr. 124.
Tre av personene på dette bildet fikk en altfor tidlig død.
"Sander" Wallin, en kjempegutt som på den tiden var en av Brodds beste småguttespillere.
"Falaen" Bolme, en humørspreder som hadde sansen for finurlige kallenavn. Eksempler er: "Geirelare moon", "dribla meg sjøl på rauå" osv.
"Maggaen" Michaelsen, godslig og grei kar.
Kan ellers tillegge at på bildet er "Lakkien", Ture Berg, "Kniksen" og Harald Johannesen tilstede.

Ser også at Ludvig Longum har sendt inn bilde av sin bror "Ingisen". (Bilde 140.)
Jeg var sammen med Ingisen i 59 eller 60 på Sanitas .
Inge Geir var en helt spesiell type. Han strålte alltid som en sol, var en riktig glad gutt.
Han var en av de største idrettstalentene som har vært på Sanitas.

Med hilsen fra en som har store forhåpninger til treffet.
Geir Stangeland

Copyright ©2005 sanitastur.com