|
VESLELIA SMÅBARNSKOLONI
PÅ FINNØY
Som vi alle vet har Frelsesarmeen alltid
hatt omsorg for de svake i samfunnet og barna har slett ikke vært
noe unntak. Allerede i 1896 (samme året som lærere i
Stavanger tok initiativet til feriekoloniene) åpnet Frelsesarmeen
en daginstitusjon for barn i byen, en såkalt barnekrybbe. Her
kunne mødre levere sine små barn før de gikk
på jobb og hente dem når arbeidsdagen var slutt. Kvinnene
hadde lange arbeidsdager og fattigdom og sykdom gjorde ikke forholdene
bedre for folk flest. Frelsesarmeen så at barna ville ha godt av
å komme bort fra byen i sommermånedene og de voksne kunne
saktens også trenge en avlastning. Derfor leide Frelsesarmeen i
1916 et hus på en gård på Finnøy. Her fikk 25
barn sommeropphold i 1917. Allerede dette året kjøpte
så Armeen en tomt på øya og Veslelia
småbarnkoloni stod klar sommeren 1919 og hadde plass til 45 barn
om gangen. I 1918 skriver Otilie Tonning i bladet
"Faklen": Stavanger leier et hus til sin flok paa en gaard paa
Finnø. "Veslelien" er endnu ikke bygget; vi haaber at faa lagt
grundmuren i sommer. Og det fikk de!
ANTALL BARN PÅ VESLELIA
Det
første året var det omlag 50 barn
på Veslelia. Senere ble det plass for 100 unger fordelt på
2 kull. I motsetning til feriekoloniene, var Veslelia for barn under
skolealderen, fra 4 til 7 år gamle. I 1940 ble det ikke avviklet
ferieopphold på Veslelia, men vi vet at i 1945 fikk 40 barn plass
fordelt på 2 kull, og sammen med dem var 34 barn fra
Frelsesarmeens barneherberge. Fra
1956 var det bare ett kull hver sommer med 10 - 20 småbarn som
fikk være på Veslelia sammen med barn og ansatte fra
Tryggheim barnehjem.
|
Johnny, (nesten) på
Veslelia.
Johnny Emanuelsen forteller:
Jeg har nettopp blitt fortalt av min mor at et ferieopphold på en
bondegård på Talje, som jeg hadde i 1956-57, egentlig
skulle vært et vesleliaopphold. Siden vi nå har fått
vår egen vesleliaside, passer det å fortelle denne
historien her.
Jeg var ca 4 år gammel og min mor hadde jobb i hermetikken.
Brislingsesongen begynte tidlig og for å kunne tjene til å
holde liv i oss ungene, måtte hun jobbe mens der var arbeid
å få. Derfor tok hun kontakt med Frelsesarmeen i
Bergelandsgaten for å prøve å få plass til meg
på Veslelia.
Der var det imidlertid fullt og ingen mulighet å komme inn for
lille meg. Men Frelsesarmeen lar ikke noen gå uhjulpet der i fra.
De kunne tilby mor en familie på Talgje som var villige til
å ta i mot en liten byas for noen sommeruker.
Nils og Tomine Meling hette bondeparet. Jeg husker at da jeg skulle reise kjøpte mor en liten
porselensfigur på Diversen i Pedersgata. Figuren er av en liten
tjuagutt med caps som sliter på en gammel koffert (se bilde).
Figuren skulle tydeligvis symbolisere meg på vei til Talgje.
Oppholdet husker jeg bare ganske vagt. Men en ting sitter spikret fast.
Hjemme spiste jeg aldri plommen i kokte egg, hverken bløt- eller
hardkokt, men her inne måtte jeg det. Med stort besvær.
Dessuten hadde familien piano , høner og hest, alt ting jeg ikke
hadde opplevd før. Som liten ble jeg og andre unger i
østre bydel ofte skremt med at ”trollet kommer og tar deg, hvis
du ikke er snill”. Denne ”lærdommen” tok jeg med til Talgje.
En dag var Tomine og jeg ute og gikk tur. På veien møtte
vi to eldre damer, som Tomine snakket med. Jeg gjemte meg fortvilet bak
skjørtene hennes og smågråt. Da samtalen var over,
spurte fru Meling bekymret hvorfor jeg gråt. Da sa jeg
gråtkvalt: ”Jeg trodde det var to trollkjerringer som skulle ta
meg!”
I 2001 kom jeg til å fortelle denne historien til min svoger, som
var melkekjører på Talgje. Han kjente selvfølgelig
denne familien, og spurte da på garden om denne lille
krølltoppen som fikk bo hos dem en sommer på 50-tallet
kunne få komme inn å gjense gamle tomter.
Tomine fortalte da at Nils var død for noen år siden, men
hun ville gjerne ta i mot Johnny. Og slik ble det. Jeg reiste inn til
Talgje og framme på gården fikk jeg hilst på Tomine
som nå var godt opp i årene. Til tross for de mange
årene som var gått siden den gang, hadde hun fremdeles den
lille figuren som hun hadde fått av meg, stående på
pianoet. Selv om den hadde falt i golvet en gang og brukket i to, hadde
de limt den fint sammen igjen og tatt vare på den. I fjor
døde dessverre også Tomine, men figuren som hun hadde tatt
vare på, fikk jeg tilbake og har nå stående på
hytta mi på Rennesøy, som et godt minne fra en mangslungen
barndom
|
VESLELIAS ØKONOMI
Småbarnskolonien på Finnøy ble finansiert ved hjelp
av gaver og innsamlinger. Gjennom Frelsesarmeens blad "Faklen" ble folk
også oppfordret til å kjøpe sparemerker. I 1922
kostet sparemerkene 25 øre pr. stk. 120 sparemerker (30 kr) ga
50 dagers sommeropphold for ett barn. Også mødre til
trengende barn og andre pårørende ble oppfordret til
å kjøpe sparemerker gjennom året, slik at barnet
kunne komme på Veslelia om sommeren.
Også på syttende mai ble det samlet inn penger til
formålet. Slumsøstrene gikk langs togrutene med sine
tøyhover og oppfordret folk til å gi, og noen
kjørte også i lastebil og strakte tøy-hovene til
folk langt inne på fortauet.
|